torsdag 28. april 2011

Flatfyll i Flandern

Dimitri Verhulst: Alle tings bedrøvelighet

av oversetter Hedda Vormeland 

For ikke så lenge siden fikk jeg for første gang treffe en forfatter hvis bok jeg har oversatt. Det var en merkelig opplevelse – etter å ha tilbrakt et utall timer i selskap med teksten hans hadde jeg en sterk følelse av å kjenne fyren (noe jeg naturligvis ikke egentlig gjør). Antakelig ville det vært lettere å skille mellom mannen og verket om boka jeg oversatte, ikke hadde vært så eksplisitt selvbiografisk. Nå ble det en ualminnelig hyggelig middag uansett, til tross for min litt hemmende nesegruse beundring – den sympatiske (og utrolig kjekke!) forfatteren er sikkert vant til den slags. (Og for å berolige alle som vet at jeg er gift: Kona hans var også med, og hun sjarmerte meg helt i senk.)

Belgiske Dimitri Verhulst vokste opp med voksnes svik, men også med voksnes omsorg. Som tenåring ble han reddet av barnevernet, og resten av ungdomsårene tilbrakte han i fosterhjem og på institusjoner. I romanen Alle tings bedrøvelighet, som nylig kom ut på norsk, skriver han om familiebakgrunnen sin. I teksten møter vi en jeg-forteller, Dimitri Verhulst, og får høre om hans oppvekst i bestemorens hus. Dimitris far og dennes tre brødre har etter diverse mislykkede kjærlighetsforhold flyttet hjem til mor, de er alle alkoholikere, og ingen av dem har noe grep om tilværelsen. Hvis de ikke er på en eller annen bar og drikker (med unge Dimitri på slep), sover de ut rusen (alle på samme soverom) eller sitter og ser på tv. Dimitris far har arbeid, men det er som postbud, en katastrofe for en alkoholiker. For på ruten hans er det mange puber, hvor han naturligvis i høflighetens navn alltid får et glass som takk for posten.

Selv sier forfatteren at boka er «åtti prosent sann», og at han har gjort forholdene vakrere og varmere enn de var i virkeligheten. Det har jeg lett for å tro, jeg-fortelleren har forståelse for det uforståelige, og (den objektivt sett mislykkede) faren fratas aldri verdigheten. Allikevel reagerte familien svært aggressivt på utgivelsen, og Dimitri Verhulst har i dag ingen kontakt med farens brødre. Da NRK (Bok i P2 19. mars) ville vite om han hadde spurt familien om lov på forhånd, svarte han: «De spurte aldri meg om lov.»

For en oversetter er det en fryd å få bryne seg på Verhulsts friske prosa, samtidig som det er til å miste nattesøvnen av. Om jeg lyktes i de mange små og store valgene, får den som leser boka, vurdere. Men jeg har lyst til å dele et par av prosjektets undersjøiske skjær med bloggleserne. Tittelen, Helaasheid der dingen, voldte en del hodebry. Helaasheid er et ord forfatteren har funnet på, og en liten genistrek av et ord er det også. «Helaas» kan best oversettes med «dessverre», men i motsetning til «dessverrehet» er «helaasheid» et velfungerende nyord. På norsk landet vi altså til slutt (etter å ha vært innom mistrøstighet) på «bedrøvelighet». Et regnvått og grått ord som jeg synes kler teksten. Men har noen lest boka og synes en annen tittel ville vært bedre, hører jeg det gjerne i kommentarfeltet!

En annen kinkig detalj var den ene onkelens tilnavn. Kleine (Småen) og Zwaren (Diger) gir seg mer eller mindre selv, men Dimitris yngste onkel, Karel, kalles Potrel, et navn «han en gang hadde skaffet seg på en byggeplass». Ordet potrel er nok ukjent for de fleste som har nederlandsk som morsmål, men den nysgjerrige vil kunne finne ut hva det betyr. For de fleste norske lesere er veien om det franske poutrelle antakelig uframkommelig, men jeg syntes ikke godt jeg kunne by verden en «onkel Bjelke» heller. Etter å ha vridd hjernen og krystet ordbøkene fant jeg til slutt ordet trempel, ifølge Riksmålsordboken en «(kortere) bjelke, planke, brukt særl. som tverrbjelke ell. loddrett støttestolpe, mest i takkonstruksjon». Det klang litt pussig for meg, jeg hadde jo vent meg til at han «het» Potrel. Men nylig hadde jeg gleden av å lese høyt fra boka i en bokhandel, og det var en lettelse å kjenne at navnet fungerte helt fint!

2 kommentarer:

Kari sa...

Hørte et intervju med forfatteren i NRK for en tid siden. Setter boka på vil-gjerne-lese-listen min. Jeg tilhører de leserne som gjerne leser om menneskeskjebner og miljøer - tror jeg blir litt klokere av det, her jeg lever mitt liv på denne bittelille grønne kvisten av velferd, velvære, velstand og trygghet på menneskehetens store tre.
”Flatfyll i Flandern” – du er sabla god til å finne fengende overskrifter, Hedda! Jfr. tidligere ”Nei til grøtdrap (...)”
:-)

Hedda sa...

Ja, skamløst tabloid, der har du meg! ;)

Takk for kommentar, jeg vil absolutt si at boka er verd å lese. Den er overdreven og morsom, samtidig subtil og skjærende. Jeg synes også at den munner ut i en interessant ambivalens, og deler av boka er vanskelige å lese og krevende å forstå for meg som er mor til barn jeg elsker. Du er klok fra før av, men du skal ikke se bort fra at du kan bli enda klokere av denne.